Hjem

Helse

Artikkelen er skrevet av avlsrådet og Maien Munthe-Kaas til Lundehund-nytt nr 2-2016, og er tredje del av en artikkelserie om mage-/tarmproblemer hos lundehund. Du kan laste ned artikkelen i utskrivbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

God diagnose – mest mulig treffsikker behandling

IL er en lidelse med ulike uttrykk, i alle fall i startfasen.

  • Noen hunder blir nedstemte, vil ikke delta på tur og er mindre selskapelige enn før. Dette kan være vanskelig å fange opp, da det ofte kan tenkes flere grunner til den gradvise adferdsendringen.
  • Noen hunder får diare og/eller oppkast.
  • Noen hunder får væske i buken, bakbena, under huden generelt og/ eller i hjerteposen. Lettere tilfeller av dette kan forveksles med fedme eller hjertefeil.
  • Noen hunder taper vekt.

En hund kan ha et eller flere av disse symptomene. Behandlingen vil tildels avhenge av symptomene og hvordan sykdomsforløpet utvikler seg. Det er viktig å få en så presis diagnose som mulig for å treffe godt med behandlingen.

Sammen med symptomene vil en blodprøve vise om en lundehund har IL. Verdiene for albumin, totalprotein, kalsium og kolesterol er lavere enn normalverdiene hos en IL-syk hund.

Analyse av avføring kan i tillegg gi svar på om hunden har en infeksjon forårsaket av bakterier eller giardia. En hund med IL får lett tarminfeksjoner, da hele balansen i tarmen er forstyrret. Hvis lundehunden din er dårlig i magen, kan det være lurt å ta vare på noen poser avføring i noen dager i tilfelle veterinæren trenger avføringsprøver.

Behandling

Det er viktig at behandlingen skjer i samråd med veterinær. Det finnes ingen universalkur for IL. Hvert tilfelle vil kreve individuell tilpasning. Ta gjerne kontakt med Avlsrådet eller IL-gruppen om du ønsker råd. Du finner vår kontaktinformasjon bakerst i bladet, på klubbens nett- og facebooksider

Behandling av hunder med IL består av tre elementer:

  • fettfri diett
  • redusert smittepress
  • medisinering og kosttilskudd

Fettfri diett

En hund med akutt IL må ha en helt fettfri diett. Dette kan gjerne være kokt torsk med poteter og/eller ris. Du kan lese mer om foring av IL-syk hund på klubbens hjemmeside. Vær oppmerksom på at mange kommersielle fór beregnet for hunder med fordøyelsesproblemer inneholder fett. Også hunder med andre mage-/tarmlidelser har godt av en slik diett, så ikke vent på en diagnose før du hiver fisken på kok. Friske hunder har heller ikke vondt av noen dager uten fett.

Over tid har hunden behov for å få tilført små mengder essensielle fettsyrer, men i en akuttfase er det viktig å utelukke fett så langt mulig. Bakteriefloraen i mage-/tarmsystemet vil ha behov for tilførsel av probiotika som Zoolac, Prokolin eller Canikur.

Gi også gjerne vitamin B-kompleks sammen med maten. Er hunden veldig tynn og tar til seg lite føde, kan man gi proteinpulver, for eksempel Prozyme. (5-6 g Prozyme røres ut i ca 1 ss biola og fordeles utover dagen).

Reduser smittepress

En hund med IL vil være utsatt for å utvikle mage-/tarminfeksjoner som vil komplisere sykdommen og behandlingen. Det er derfor viktig å begrense smittepresset ved å holde det rent i luftegården, på soveplassen og i mat- og vannskåler. Ikke la hunden treffe alle mulige fremmede hunder mens den er syk. De andre hundene kan bære smitte uten at de selv er preget. Hunden trenger ro, men når det er sagt, skal den få leve et tilnærmet normalt liv med aktivitet i forhold til hva den orker/har lyst til.

Medisinering og kosttilskudd

En hund som lider av IL må ha kortison. Vanligvis benyttes Prednisolon (1,25 mg/kg kroppsvekt pr dag). Dosen tilpasses ettersom hundens vekt endrer seg. Husk å trappe ned dosen langsomt ettersom hunden blir bedre.

Ofte gis en antibiotikakur for å håndtere en eventuell bakteriell infeksjon. I nyere tid har man sett god effekt av å gi en kur med Flagyl sammen med kortison. I slike tilfeller virker Flagyl som en betennelsesdemper. Husk at Flagyl aldri må gis over lengre perioder (maks 20 dager). Flagyl bør gis sammen med mat, da det øker opptaket fra tarmen.

Dersom hunden er plaget av oppkast og magesmerter (hunden tøyer magen og fiser) bør den få et syrenøytraliserende middel som Antepsin (1/2 tab morgen og kveld.) eller Pepsid (1/2 tablett hver kveld en time eller to før leggetid). Dersom det er mistanke om magesår og/eller den står på store medikamentdoser gis gjerne Omeprazol (10 mg tablett hver morgen i 10 dager, deretter 0,5 mg så lenge hunden går på medisiner) som beskytter slimhinnene i mage og tarm.

Lundehunder med IL har gjerne for lavt nivå av B-vitaminer og kalsium pga. dårlig næringsopptak. Tilskudd av B-vitaminer gis i form av injeksjoner hos veterinær og kosttilskudd (for eksempel Trikem fra Höök, følg dosering på flasken). Kalsium krever nærvær av vitamin D3 for å tas opp effektivt. Tabletter tilsatt vitamin D3 knuses og tilsettes maten (ca 1000 mg kalsium med vitamin D3 pr dagsrasjon mat). Vær oppmerksom på at kalsium kan hemme opptaket av mange typer antibiotika og Flagyl. Du bør derfor ikke gi kalsium samtidig med disse medisinene, men la det gå noen timer i mellom. Kalsium har derimot liten effekt på opptaket av Prednisolon.

To historier

På de neste sidene følger to historier der hundene har fått påvist IL og har blitt behandlet for dette. Begge hundene lever fremdeles godt 1-2 år etter at de var syke. Hundenes sykdomsforløp var ganske ulike og deres behandling avviker en god del. Behandlingen er foretatt hos ulike veterinærer. Historiene er ikke ment å være «oppskrifter» for behandling av hhv langsomt utviklende og akutt IL, men som eksempler på noe ulik tilnærming.

Historie A

Kaisa er ei tispe på 9 ½ år. For 3 år siden begynte Kaisa å skrante, ble mindre aktiv, lekte mindre, og matlysten ble stadig dårligere. Det skjedde så gradvis at det tok ei stund før vi begynte å lure på om hun var blitt syk.

Vi hadde på det tidspunktet ingen mistanke om IL, hun hadde jo ikke diaré, oppkast eller væskeansamling under huden. Vi kontaktet veterinær og ble enige om å gi en ”kur” med B-vitaminsprøyter for å prøve å få henne i gang og gi henne økt appetitt og gjøre henne gladere igjen. Det ble ikke den store bedringen, og etter sprøyte nr. 3, tok vi en blodprøve. Kaisa var da blitt slapp og tynn, veide så vidt over fem kg (Hun er ikke ei spesielt lita tispe), og vi begynte å se mørkt på utfallet. Blodprøven viste virkelig alarmerende nivå på albumin, totalprotein, kalsium og kolesterol. Hun ble satt på Prednisolon (5 mg pr dag) og en ti-dagers antibiotikakur.

Vi ga henne ID-fettfattig for, både hermetisk og oppbløtt tørrfor sammen med hjemmelaget mat bestående av kokt kylling/sei, gulrøtter, brokkoli, poteter og ris, tilsatt taremel når maten var avkjølt. Hun har også fått ca 2-3 ss rå karbonadedeig pr dag.

Appetitten økte og Kaisa la sakte, men sikkert på seg litt. Humøret ble etter hvert bedre. Etter 14 dager trappet vi ned Prednisolon slik at hun fikk 1/2 tablett og 1 tablett annenhver dag. Vi fortsatte å redusere mengden Prednisolon over lang tid.

Det er nå gått ca. 2 år siden Kaisa ble syk. Hun er i godt humør, liker å gå tur, kan slå til og leke litt og fungerer greit i flokken. Hun tåler reising og spiser greit, selv når det blir forandringer i de daglige rutiner. Avføringen varierer mellom normal og litt løs. I blant kaster hun opp, men da er det som regel at hun har spist litt for fort når det er noe som er ekstra godt (nylaget ”kyllinggrøt” går ned på høykant).

Kaisa får fremdeles litt kortison (1,25) stort sett hver dag, men enkelte dager hopper vi over det. Vi har valgt å fortsette med samme type for. Hun får nå også en del uoppbløtt ID - tørrfor og spiser også en del ”vanlig” tørrfor som vi gir til de andre hundene våre. Hun er ennå litt tynnere enn vi ønsker, men det er ikke så lett å få henne opp i vekt. Hun får tre måltider pr. dag, og det siste halve året har hun også fått standard med brødskive med lett leverpostei som en del av frokosten. Hun får også mager cottage cheese og biola hver dag. Er ganske konsekvente med maten, men tester også ut litt variasjon for å styrke motstandsdyktigheten.

Som beskrevet har Kaisa hatt en snikende type IL, ingen av de akutte symptomer som diare, oppkast og væskeansamlinger har vært til stede. Vi har prøvd å gi Kaisa et godt og trygt liv etter at hun er blitt syk. Vi har lært å kjenne symptomene når hun av og til går inn i dårligere perioder. Det kan være ved løpetid eller andre ukjente årsaker. Er da helt konsekvente med mat, gir det trygge og kanskje øke kortison for en kort periode. Går så tilbake til vanlige rutiner som beskrevet ovenfor.

Historie B

Viktor er en hannhund på 4 år med et aktivt liv i skog og mark. Han var sund og frisk inntil han brått ble dårlig. Symptomene var sprutdiare, kastet opp rett etter måltidene og hadde «oppblåst mage». Hans tannkjøtt var veldig lyst. Viktor veide 9 kg da han ble brakt inn til dyrlegen. En blodprøve viste verdier under normal-nivå for blant annet albumin, totalprotein, kalsium og kolesterol.

Han fikk en B-vitaminsprøyte og ble satt på en kur av Prednisolon (10 mg hver morgen) og Flagyl (2 x 100 mg pr dag i 10 dager, deretter 100 mg pr dag i 10 dager). For å stoppe brekningene og beskytte slimhinnene i mage og tarm fikk han Omeprazol (1 kapsel pr dag under hele Flagylkuren) og Antepsin (1/2 tablett morgen og kveld).

Som diett fikk han torsk, ris, potetmos og gulrøtter eller gresskar. Alt ble kokt i minst 3 timer og deretter kjørt i en kjøkkenmaskin til puré. I tillegg fikk han ca 1000 mg med kalsium med vitamin D3 pr dagsrasjon mat, Vitamin B-kompleks (Trikem fra Höök), Zoolac og Diarsanyl (leire som beskytter tarmslimhinnen) 2-4 ganger daglig.

Etter 2 dager på Prednisolon begynte å Viktor å tisse stooore dammer. Kroppsvekten falt også ettersom vannet forlot kroppen og etter 6 dager veide han 5,9 kg! Han klarte nå å holde på maten uten å kaste opp. Han hadde en veldig appetitt, men ble holdt strengt på dietten i mange små porsjoner. I det hele tatt virket almentilstanden bedre. Mengden Prednisolon ble nå redusert til 7,5 mg siden kroppsvekten hadde avtatt så mye.

Etter 16 dager viste en blodprøve normale verdier foruten leververdien ALT som var litt høy og Amylase som var litt lav. At leververdien ALT var høy, skyldtes nok medisineringen. Han fikk etter dette Hepacyl fra dyrlegen for å avlaste leveren noe. Amylase er et enzym som bidrar til bryte ned karbohydrater.

Etter 20 dager ble Flagylkuren avsluttet. Deretter ventet vi 10 dager og reduserte så mengden Prednisolon til 5 mg pr dag i 10 dager, så 2,5 mg pr dag i 10 dager osv. Viktor var fri for medisinering i løpet av ca. 6 uker.

Etter ca. 8 uker begynte vi forsiktig å introdusere litt fett i kosten igjen i form av Hills I/D tørrfor. Prosessen har gått gradvis, og vi er fremdeles litt forsiktige med fettprosenten, men i dag spiser Victor en blanding av hjemmelaget for av torsk, potet, ris, kylling og tørrfor. Et halvt år etter at vi sluttet med kortisonbehandlingen, var vekten tilbake på normalt nivå.

Det er nå gått 1,5 år siden Viktor ble syk. I dag er han i fin form. Vekten er normal og han er medikamentfri.

Du kan laste ned artikkelen i utskrivbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

Andre artikler i Gastroguiden:

– noen av sommerens mindre hyggelige sider

 

Sommeren er tiden for uteliv, både for folk og hunder. I Norge har vi få farer å bekymre oss for i naturen, men i blant hender det at uhellet er ute.

Nå nærmer tiden seg for veps, flått og hoggorm. I Lundehundnytt nr 2 2016 stod en artikkel som omhandlet disse. Du finner artikkelen på side 24, dersom du har lyst til å oppfriske kunnskapen.

IL seminar 600
IL-seminar, foto: Alejandra Garcia ©

Norsk Lundehund Klubb har lagt ut opptakene av foredragene og utdrag av plenumsinnleggene. Du finner dem her.

Etter avtale med innlederne passordbeskytter vi videoene fra seminaret. Klubbens medlemmer får tilsendt bruker og passord ved henvendelse til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

NLK håper at dette er en grei måte å formidle kunnskap fra seminaret til dem som ikke hadde anledning til å delta.

Artikkelen er skrevet av avlsrådet og Maien Munthe-Kaas til Lundehund-nytt nr 1-2016, og er andre del av en artikkelserie om mage-/tarmproblemer hos lundehund. Du kan laste ned artikkelen i utskriftbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

Bakgrunn

Det finnes veldig mange medisiner som markedsføres for behandling av ulike mage-/tarmproblemer hos hund. Mange virkestoffer markedsføres av flere produsenter under ulike navn som lett kan forvirre. Vi har her samlet de viktigste/vanligste legemidlene med en kort beskrivelse av hvilken type det er og hva de virker mot. Listen er ment som en hjelp til å orientere seg. Anvendelse må skje i samråd med veterinær.

Medikamenter

I denne artikkelen finner du en liste over medikamenter og en beskrivelse av dem. Medikamentene er inndelt i noen «kategorier» etter virkning og bruksområde. Noen medisiner har mer enn en effekt.

Det finnes langt flere medisiner som kan være aktuelle. Vi kan se for oss en utvidet oversikt etter hvert.Har du informasjon / erfaringer som du vil dele, så send dette gjerne til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

1. Antibiotika:

Disse behandler infeksjoner ved å utrydde bakterier, mycoplasma og/ eller parasitter (for eksempel Giardia). Det finnes mange typer som virker ulikt. Ingen av dem ser forskjell på «snille, nødvendige» bakterier og «slemme, fremmede» bakterier i tarmen. Det er derfor gunstig og ofte nødvendig å tilføre nødvendige tarmbakterier i form av probiotika/prebiotika ved behandling med antibiotika.

Overdreven bruk av antibiotika bør unngås. Dersom man har startet med en antibiotikakur er det imidlertid veldig viktig at kuren gjennomføres, ellers risikerer man oppblomstring av mer hardføre/resistente bakterier/parasitter.

2. Betennelsesdempende midler:

En betennelse er kroppens egen reaksjon på at den har fått en skade. En betennelse fører med seg lokal oppvarming, hevelse, smerte og nedsatt funksjon for de rammede organer.

I behandling av IL er betennelsesdempende midler nødvendig for å redusere smerte og gi kroppen mulighet til å reparere skadet vev i tarmen.

3. Immunsupressorer:

Dette er midler som demper immunforsvaret. De benyttes mot såkalte autoimmune sykdommer der immunforsvaret angriper sin egen kropp. Pseudopelade er en slik sykdom som gir pelsløse flekker. Det er mulig at det gjelder IL også.

En hund som går på immundempende midler vil ha lettere for å utvikle andre infeksjoner og bør derfor skjermes for unødvendig smittefare.

4. Ph-regulerende midler ved magesår:

Ved behandling av magesår benyttes ofte midler som bidrar til å gjøre miljøet i magen mindre surt, slik at videre utvikling av sår unngås og at sår og skadet vev lettere kan gro.

5. Probiotika /prebiotika:

Tilfører nødvendige mage-/tarmbakterier og eventuelt også næringsstoffer for “gode” bakterier.

Medikamentliste med beskrivelse

Navn Kategori Virkemåte

Dihydrostreptomycin vet.

DHS

Antibiotikum

Type:aminoglukosid

Tas i meget liten grad opp fra tarmen. Benyttes for behandling av vanlige mage-/tarm-infeksjoner forårsaket av bakterier. Ikke aktiv mot parasitter eller mycoplasma.

Synuloxvet.

Amoksicillintrihydrat

Amoksicillin

Antibiotikum

Type: penicillinderivat.

Virker mot et bredt utvalg bakterier med hurtig effekt.

Ikke aktiv mot parasitter eller mycoplasma.

Tylan

Tylosin

Antibiotikum og

betennelsesdemper

Type: erythromycin

Virker på et stort utvalg bakterier og mycoplasma. Den har også en viss betennelsesdempende effekt. Brukes særlig til behandling av kronisk diaré og andre mage-/tarmproblemer hos hund.

Flagyl®,

Metizol®, Protostat®, Metrogel®(metronida- zole)

Antiparasittmiddel

Antibiotikum

(Betennelsesdemper)

Virker først og fremst mot encellede parasitter (som Giardia), men har også effekt mot en del bakterier. Flagyl har i tillegg en viss betennelsesdempende effekt.

Brukes til behandling av kronisk diaré og betennelser i tykktarmen hos hund. Bør gis sammen med mat, da det øker opptaket fra tarmen. Bør ikke gis samtidig med kalsium som kan hemme opptaket. Flagyl må ikke gis over lenger perioder (10-14 dager maks).

Panacur

Fenbendazole

Antiparasittmiddel

Virker mot et bredt spekter av encellede parasitter deriblant Giardia. Den virker mildere mot tarmen enn Flagyl.

Prednisolon

«Kortison»

Betennelsesdemper

Demper immunforsvaret

Type: Kortikostereoid

Brukes i behandling av betennelser og autoimmune infeksjoner.

NB Det er viktig å trappe ned bruken av Prednisolon gradvis slik at hundens egen produksjon av kortisol kan ta seg opp igjen.

Atopica

(Cyclosporin)

Cyclosporin

Demper immunforsvaret

Virker mot betennelser forårsaket av kroppens eget immunforsvar.

Brukes til behandling av Pseudopelade. Kan også ha en effekt på betennelsestilstander i mage-/tarmoverflater.

Bør gis utenom måltider. Kan gi kvalme og oppkast. Må ikke gis til drektige eller diende tisper eller valper under 6 mnd.

 

Midler for behandling av magesår

Omeprazole, Prilosec®,

Gastrogard®,Ulcergard®

Gjør miljøet i magen mindre surt.

 

Hemmer produksjon av saltsyre i magen slik at sår lettere kan gro og videre utvikling av sår forebygges.

 

Pepcid,

Pepsiduo

Famotidin

Respeptfri

Reduserer mengde saltsyre og pepsin i magen.

 

Brukes mot halsbrann og sure oppstøt.

 

Zantac,

Ranitidin

Respeptfri

Reduserer mengde saltsyre og pepsin i magen.

 

Brukes mot halsbrann og sure oppstøt.

 

Antepsin

Sukralfat

Respeptfri

Gjør miljøet i magen mindre surt.

 

Beskytter overflaten av magesåret slik at det lettere kan gro. Antepsin bidrar også til å gjøre miljøet i magen mindre surt.

 

 

Probiotika/Prebiotika

ZooLac® Propaste

Reseptfritt hos vet.

Probiotika

 

Tilfører levende bakterier for å normalisere tarmfloraen.

Oppbevares ved romtemperatur.

Canikur® Pro

Reseptfritt hos vet.

Dyrebutikk

Pro-/prebiotika

 

Tilfører levende tarmbakterier og næring til disse. Inneholder også en leire (Montmorillonite) som binder opp virus og toksiner.

Oppbevares ved romtemperatur.

Pro-Kolin+

Reseptfritt hos vet.

Pro-/prebiotika

 

Tilfører levende tarmbakterier og næring til disse. Inneholder også en leire (kaolin) og pektin som smører tarmoverflaten.

Oppbevares ved romtemperatur.

 

Annet kosttilskudd

Trikem

Dyrebutikk

B-vitaminer, folsyre m.m.

 

B-vitaminer er viktig for kroppens evne til å bryte ned proteiner og fett til energi.  En hund med IL har dårlig næringsopptak og får lett for lavt B-vitamin-nivå. Tilskudd av B-vitaminer er da nødvendig.

Kalsium + Vitamin D

Apotek

 

Gis ved påvist kalsiummangel. Bidrar til nødvendige prosesser knyttet til kroppens næringsopptak slik at et naturlig kalsiumnivå kan gjenopprettes.

Du kan laste ned artikkelen i utskriftbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

Andre artikler i Gastroguiden:

Artikkelen er skrevet av avlsrådet og Maien Munthe-Kaas til Lundehund-nytt nr 4-2015, og er første del av en artikkelserie om mage-/tarmproblemer hos lundehund. Du kan laste ned artikkelen i utskrivbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

Alle hunder kan få diaré og oppkast iblant. For hunder med et velfungerende immunforsvar vil dette som oftest rette seg av seg selv i løpet av et par dager. Hos lundehund er vi imidlertid litt mer på vakt. De bør ikke gå med løs avføring/diaré over tid.

Det første du kan og bør gjøre om du har en voksen hund som har fått diaré /kaster opp maten er å faste den ett døgn og deretter gi den et mer skånsomt fôr. Valper bør ikke fastes, men fôres med flere små porsjoner.

En fettfattig (tilnærmet fettfri) kost av godt kokt mager, hvit fisk, kylling, ris, potet, er utmerket for en opprørt fordøyelse. Små mengder cottage cheese/mager kesam/gresk yoghurt/biola kan også være gunstig. Gi små porsjoner flere ganger for dagen. Probiotika som Zoolac eller Pro-Kolin kan bidra til å rette opp bakteriefloraen i tarmen.

Pass på at hunden får vann! Det bør ha romtemperatur og gis i små porsjoner dersom hunden kaster opp.

Du bør også ta en ekstra grundig vask av mat- og vannskåler, leker og pledd for å hindre at hunden infiserer seg selv eller andre på nytt med uheldige bakterier eller parasitter. Av samme grunn bør du sørge for å plukke opp all avføring etter hunden. Ta tidlig vare på noen poser morgenavføring i tilfelle du trenger avføringsprøver til veterinæren, siden disse må tas over flere dager. Oppbevar prøvene kjølig.

Dersom hunden ikke blir bedre med denne behandlingen i løpet av 2-3 dager bør du ta den til veterinæren for en sjekk, Vurder å ta en blodprøve. Det vil kunne gi en god indikasjon på årsaken til problemet og bidra til du kommer raskt i gang med behandling for IL, om resultatet tyder på at hunden har det. Vær oppmerksom på at hvis hunden er i et veldig tidlig stadium av å utvikle IL, er det ikke sikkert verdiene har rukket å endre seg. Dette vil i så fall vise seg etter litt tid. Er hunden livredd for å bli stukket, kan man kanskje la den slippe det ekstra stresset i første omgang.

Problemet kan ha en relativt enkel løsning, eller det kan kreve grundigere utredning. Vi vil her se nærmere på følgende årsaker:

  • bakterielle infeksjoner
  • giardiainfeksjon
  • magesår
  • intestinal lymfangiektasi (IL)

Det kan være en bakteriell mage-/ tarminfeksjon

Vi har erfaringsmessig grunn til å tro at lundehunder er noe mer utsatt for bakterielle infeksjoner i tarmen enn mange andre raser. Disse behandles gjerne raskt med en antibiotikakur. Dihydrostreptomycin (DHS) brukes ofte, da det virker på et bredt spekter av bakterier uten å tas opp i særlig grad fra tarmen.

Gi gjerne probiotika som Zoolac eller Pro-Kolin samtidig for å tilføre «snille», nødvendige tarmbakterier, siden den normale bakteriefloraen i tarmen også vil påvirkes av DHS.

Dersom hunden ikke blir bra av antibiotikakuren, må du gå tilbake til veterinæren for en grundigere sjekk med blodprøve og eventuelt avføringsprøver for å avdekke om problemene kan skyldes Giardia, IL, magesår, en kombinasjon av disse eller noe helt annet.

Det kan være en Giardiainfeksjon

Giardia er en encellet parasitt, en flagelat. Hovedsymptomet på infeksjon er diaré, spesielt lys, illeluktende, fettrik avføring med pastaaktig, halvflytende konsistens. Luftsmerter kan også forekomme.

Giardia påvises ved analyse av avføringsprøver. Du bør levere inn litt avføring fra 3 morgener på rad som veterinæren sender inn til dyrkning. Det tar ca. 5 dager å få resultatet, så du bør ikke vente for lenge med å begynne å samle… Noen veterinærer kan i dag ta en hurtigtest som gir svar med det samme. Den er imidlertid ikke så treffsikker. Hunden kan derfor være smittet, selv om hurtigtesten ikke gir utslag.

Har hunden din utviklet en Giardiainfeksjon må den behandles med Panacur eller Flagyl. Hvis hunden er dårlig og en vanlig antibiotikakur ikke har løst problemet, kan det være greit å bare starte en kur med Panacur eller Flagyl med en gang, fremfor å vente til resultatet av avføringsprøvene er klare.

Det er viktig å redusere faren for at hunden blir smittet på nytt så mye som mulig. All skit fra luftegården må bort, og hundesenger etc vaskes. Alle hunder i en flokk må behandles samtidig. Sjekk at hunden virkelig er fri når kuren er over. Det er også viktig å være nøye med egen håndhygiene, siden noen varianter av Giardia også kan smitte til mennesker.

Det kan være magesår

Noen lundehunder får magesår, som ofte ledsages av IL, og kan føre til utvikling av kreft i magesekken. Symptomene kan være magesmerter, oppkast, oppblåst mage og økt drikkelyst. Om hunden står og strekker/tøyer magen på en unormal måte, er det et tegn på smerte.

Dersom hunden har et blødende magesår vil man ofte se svart, tjæreaktig avføring og/eller kaffegrutlignende oppkast. Disse symptomene er relativt spesifikke. Gastroskopi kan gi et klarere bilde, men det er en avveining i forhold til hvilken belastning man vil utsette hunden for.

Magesår behandles i hovedsak med Omeprazol som hemmer syreproduksjonen i magesekken. I tillegg kan man med fordel gi Antepsin som bidrar til å beskytte slimhinnene i magen (0,5 mg om dagen). Begge disse medikamentene er reseptbelagte.

Man kan i tillegg gi et syrenøytraliserende middel som Pepcid om kvelden (ca 5 mg, dvs en halv tablett). Pepcid fås på dagligvarebutikken.

Det kan være IL

Sykdomsforløpet til IL kan variere veldig. De vanligste symptomene er generell nedstemthet, diaré og oppkast. Dersom proteintapet er stort, kan hunden ha væskeopphopning under huden spesielt på bakbena, i bukhulen eller i brysthulen. Enkelte hunder blir bleke (ses på tannkjøttet), uttørrede og avmagrete. Hunden trenger ikke ha alle symptomene samtidig.

IL (intestinal lymfangiektasi) er kort forklart en misdannelse i lymfekarene som gjør at tarmen ikke klarer å ta opp fett, tarmslimhinnen ødelegges og lymfe lekker ut i tarmen. Når lymfen lekker ut i tarmen, mister hunden proteiner og andre næringsstoffer. (Du kan lese mer om IL i lundehundboka og på klubbens hjemmeside under «Lundehundens helse»). En blodprøve vil kunne gi en god en indikasjon på om hunden har IL, eller lider av noe annet.

Følgende blodverdier er oftest under normalnivå hos hunder med IL:

  • Albumin (ALB): Ved IL vil hunden ha lave nivåer av albumin i blodet, oftest under ca 20.
  • Totalprotein (TP): Et lavt nivå av albumin vil bidra til at også totalproteinet synker oftest under ca 44.
  • Kalsium (Ca): Mye av kalsiumet i blodet er bundet til proteiner, erfaringsmessig faller kalsiumnivået raskt ved tilløp til IL.
  • Kolesterol (CHOL): Kolesterol skal tas opp via lymfen, derfor kan man også finne lave nivåer av kolesterol hos noen hunder med IL.
  • Hvite blodceller (WBC): Hvite blodceller er viktig for hundens immunforsvar. Ved tap av lymfe, vil det også tapes hvite blodceller. Derfor kan man noen ganger finne lave nivåer av hvite blodceller hos hunder med IL.

Blodverdiene kan imidlertid også påvirkes av andre forhold. Ikke minst gjelder dette ulike mage-/ tarminfeksjoner og -betennelser. Disse har gjerne lignende symptomer som IL, og kan opptre i kombinasjon med IL. Likevel gir ofte blodprøvene en god indikasjon på om hunden har IL eller ikke. Jo lavere disse verdiene er i forhold til normalen, jo mer sannsynlig er det at hunden har IL. Disse blodverdiene må ses i sammenheng med andre blodverdier og de kliniske symptomene. Verdier i grenselandet kan også bli betydelig dårligere allerede neste dag. En studie av blodverdier hos friske og IL-syke hunder er beskrevet i neste artikkel i dette bladet.

Avlsrådet fraråder på det sterkeste å ta biopsi av tarmen. En IL-syk hund vil ha en flekkvis skadet tarm. Det vil si at biopsiprøvene som tas kan være fine, mens området ved siden er skadet. Du kan derfor få et svar som tyder på at tarmen er fin selv om hunden har IL. I tillegg er en biopsi en belastning på en allerede påkjent tarm.

Behandling av IL

Siden sykdomsforløpet forbundet med IL varierer, vil behandlingen også variere. Hunden vil imidlertid trenge kortison for å dempe betennelsen slik at skadet vev i tarmtottene får anledning til å bygges opp.

Er hunden uttørret, er det viktig at den får væskebehandling. En hund med IL vil som oftest ha mangel på B-vitaminer og kalsium. Den trenger tilførsel av B-vitaminer. B-vitamin gis som injeksjon hos dyrlege og kan suppleres med kosttilskudd som Trikem fra dyrebutikker. Kalsium-tabletter tilsatt vitamin D3 fås kjøpt på apoteket. Tablettene (tilsvarende på 1000 mg om dagen) knuses og røres ut i for eksempel biola eller annen mat.

Hos en hund med IL er oftest tarmfloraen forstyrret. Probiotika som Prokolin eller Zoolac vil være gunstig for å tilføre nødvendige tarmbakterier. Noen velger i tillegg å gi et medikament som demper immunforsvaret ytterligere for en kortere periode. Det kan være for eksempel være Flagyl (som også har en immunhemmende virkning) eller Atopica. Teorien bak dette er at IL er en form for autoimmun sykdom, der kroppens immunforsvar «angriper seg selv». En hund på immunhemmende medikamenter vil imidlertid over tid være mer utsatt for infeksjoner. Behandling med Flagyl og Atopica må derfor kun gjøres i en tidsbegrenset periode.

Kalsium vil kunne hemme opptaket av Flagyl og Atopica. Du bør derfor ikke gi disse samtidig med kalsium, men la det gå 2-3 timer i mellom. En IL-syk hund MÅ ha en tilnærmet fettfri diett som er rik på lettfordøyelige proteiner over lengre tid. Gi mange små porsjoner om hunden har vanskelig for å holde på maten.

En fettfattig (tilnærmet fettfri) kost av godt kokt mager, hvit fisk, kylling, ris, potet, er utmerket for en opprørt fordøyelse. Små mengder cottage cheese/mager kesam/ gresk yoghurt/biola kan også være gunstig. Det finnes også kommersielle fôr beregnet for hunder med fordøyelsesproblemer og meget lavt fettinnhold (1-2 %) som kan prøves. Er det et tørrfor bør du bløte det opp først. Erfaring viser at hundene reagerer litt ulikt på forskjellige typer fôr, så det kan være nødvendig å prøve seg fram. Du kan lese mer om diett for IL-syke hunder i Petter Nilsens artikkel i Lundehund-nytt nr 2-2015 og på klubbens hjemmeside.

Det er viktig å være tålmodig ved behandling av IL. Selv om hunden skulle vise hurtig fremgang, bør ikke behandlingen avvikles for raskt. Det er viktig at mengden kortison trappes ned gradvis slik at kroppen får tid til å oppjustere sin egen produksjon av kortisol igjen.

Hunden bør få diettfôr i enda lenger tid. Ettersom hunden blir bedre og medisineringen har blitt trappet ned, bør du gradvis forsøke å øke fettinnholdet i fôret litt (til 3-5%) slik at hunden får dekket behovet for essensielle fettsyrer.

Du kan laste ned artikkelen i utskrivbar versjon og ta med til veterinær om ønskelig.

Andre artikler i Gastroguiden:

Artikkelen er skrevet av Hanna Gautun og kommer i Lundehund-nytt nr 2 2015.

Genetisk testing for disposisjon for IL hos lundehund - Utfyllende informasjon i fht avlsarbeid i Tyskland

Professor Distls gruppe ved Universitetet for Veterinærmedisin i Hannover, Tyskland, har i 2013 kunngjort på sin hjemmeside at de har utviklet en metode for å identifisere 2 gener som disponerer for utvikling av Intestinal Lymfangiektasi, IL hos lundehund. Denne testen er behørig omtalt i en artikkel i Lundehund Nytt nr 2, 2013, som også er publisert her på hjemmesiden.

Nordisk Kennelunion’s vitenskapelige komité har i jaunar 2015 tydeliggjort sitt syn på bruk av DNA-tester i avlNLK’s innstilling er i overensstemmelse med NKU/VKs holdning gitt i dokumentet.

Vi gjentar her NLKs syn på testen:

Norsk Lundehund Klubb fraråder bruk av gentesten som grunnlag for planlegging av avl på norsk lundehund.

IL nedarves etter all sannsynlighet multifaktorielt polygenetisk, hvilket vil si at flere gener er involvert og at sykdommen har flere utløsende faktorer. Den genetiske variasjonen i rasen er så lav (ca 12%) at alle lundehunder etter alt å dømme er bærere av disse genene. Det er derfor ikke mulig å avle bort IL ved seleksjon av individer på grunnlag av en gentest. Derimot kan man ved slik seleksjon risikere å redusere den genetiske variasjonen ytterligere, med katastrofale følger.

Har Distls gentest noen implikasjon for avl på lundehund i Tyskland?

I Tyskland er det DCNH (Den tyske klubben for de nordiske rasene) som forvalter rasen norsk lundehund. Leder for avlsrådet i DCNH, Nicole Klose har sendt et brev til den vitenskapelige avdelingen til VDH ( Den tyske kennelklubben) med følgende forespørsel:

"Prof. Distl har ifølge eget utsagn utviklet en gentest hvor en kan finne ut om lundehunden har en eller flere gener som kan utløse IL (Intestinal Lymfangiektasi). Er denne testen så nøyaktig at den uten videre kan brukes i avlsøyemed?"

Svaret fra VDH var følgende:

"Den testen prof. Distl anbefaler er en såkalt markørbasert kopplingstest, altså ingen direkte bevis for en mutasjon. Denne testen er ikke evaluert. Denne testen kan først anvendes og anbefales på en bred basis etter en evaluering med tilsvarende publisering. Et problem angående testen er at graden av polymorfi er meget liten siden rasen stammer fra kun et fåtall dyr."

(Du finner de tyske orginaltekstene på hjemmesiden til DCNH: Spørsmål - Svar)

Hva sier dette svaret fra VDH? Her er en enkel forklaring:

  • En betingelse for at testen kan godkjennes i Tyskland er at den må ha vært offentliggjort i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift.
  • En annen, enda viktigere betingelse er at andre uavhengige forskere har gjennomført testen og kommet til de samme resultatene.

Uansett hvordan grunnlaget for testen måtte utvikle seg, så vil NLKs anbefaling gjelde:

  • Også for avl på lundehund i Tyskland anbefales oppdrettere å fokusere på å holde inavlsgraden over 5 generasjoner under 3.25, slik at den genetiske variasjon som finnes i dag ikke tapes.
  • Flest mulig individ bør benyttes i avl i ulike kombinasjoner slik at vi ikke taper  mer av den genetiske variasjonen som finnes i rasen.
  • Seleksjon på grunnlag av Distls gentest er ikke mulig så lenge den genetiske variasjonen i rasen er så liten som nå.
 
Illustrasjonsbilde: Kiwi, foto: Emma Nordenmark (c)
Illustrasjonsbilde: Kiwi, foto: Emma Nordenmark ©

Styret i Norsk Lundehund Klubb vil med dette invitere alle interesserte til seminar om IL (intestinal lymfangiektasi) hos Norsk Lundehund. Seminaret vil bli avholdt på Vidaråsen Landsby, Andebu kommune, 2. - 3. mai 2015.

Seminaret er åpent for ikke-medlemmer første dag (lørdag), andre dag er forbeholdt medlemmene i Norsk Lundehund Klubb.

Les hele programmet med priser og påmeldingsinformasjon, og meld deg på innen 10. april.

Artikkelen er skrevet av Ingvild Espelien og Hanna Gautun – for avlsrådet, og publisert i Lundehund-nytt nr 2 2013.

En forskergruppe ledet av professor Distl ved Universitetet for Veterinærmedisin i Hannover, Tyskland, har lagt ut en annonse på internett der han forteller at gruppen har funnet to gener som kan være assosiert med IL i den delen av DNA molekylet som koder for tarmene. Undersøkelsen er basert på blodprøver fra 12 lundehunder, syv av disse hadde IL og fem hadde ikke fått IL i en alder av åtte år. Den genetiske profilen for disse hundene ble sammenlignet med profilen fra omkring tusen hunder av andre raser.

I annonsen understreker forskerne at det er nødvendig med mer forskning for å identifisere enda bedre genetiske markører for IL. Likevel oppfordrer de hundeeiere til å sende inn blodprøver fra sine hunder, og betale 250 EURO for å få sine hunder undersøkt med tanke på IL gener.

For godt til å være sant?

Det er et ordtak som sier – om noe høres ut til å være for godt til å være sant – så er det nok det…..

Det ville selvfølgelig være svært gode nyheter dersom noen har funnet genene som koder for IL. Da ville vi kanskje kunne avle bort sykdommen – forutsatt, selvsagt, at disse genene varierer hos hundene. Hvis alle lundehundene har IL-genene, er det ingen variasjon og ikke mulig å avle ved å velge bort hunder med sykdomsgener. Vi vet allerede at den genetiske variasjonen hos lundehunden er svært lav – kan vi i det hele tatt forvente at vi har nok genetisk variasjon til å velge ut avlshunder?

IL nedarves sannsynligvis etter et såkalt “multifaktorielt - polygenetisk” mønster

Lundehunder får ofte IL etter at de har vært utsatt for fysisk eller psykisk stress. Vi har i avlsrådet undersøkt om enkelt familier av lundehunden har med forekomst av IL enn andre, eller om det finnes familier som er mer motstandsdyktige mot IL. Det har ikke vært mulig å finne slike forskjeller.

Derimot er det kjent at noen lundehunder får IL tidlig i livet, noen seint, noen ser ut til å tåle mye stressbelastninger uten å få IL, mens andre tåler lite stress før sykdommen bryter ut. Blant de som blir syke, blir noen akutt svært syke, mens noen får et mer kronisk forløp av sykdommen. Noen blir helt friske etter behandling, noen dør, og noen må gå på diett resten av livet. Tidlig behandling hos erfaren veterinær er uansett helt sentralt for hundens videre liv.

Alt dette tyder på at IL er en sykdom som ikke nedarves enkelt, men gjennom det vi kaller for “multifaktoriell – polygenetisk” arv.

Arvegangen for IL er ikke enkel, Mendelsk genetikk….

Genene og arvelovene ble først oppdaget av munken Gregor Mendel (1822-1884) som oppdaget at nedarving av bestemte egenskaper hos erteplanter (!) følger helt bestemte mønster, som i dag kaller Mendels lover om nedarving. Egenskaper som farger på erteblomstene nedarves på en måte som kan beregnes på forhånd. Den samme, forutsigbare genetikken gjelder for flere egenskaper hos hund. Dette gjelder for eksempel pelsfargen. Slike egenskaper nedarves ikke alltid bare ved variasjon i ett gen, det kan være flere, men nedarvingen er likevel ganske enkel og forutsigbar, og mer eller mindre velkjent. Derfor er det mulig å velge ut hunder og planlegge avlen med tanke på slike egenskaper.

Når det gjelder IL, så er ikke nedarvingen så enkel. Det komplekse sykdomsbildet betyr at det sannsynligvis er flere enn ett eller to sykdomsgen involvert. Il er en sykdom som er forbundet med immunsystemet. IL er en forkortelse for intestinal lymfangiektasi, en sykdom i lymfesystemet som omslutter tarmene. Lymfesystemet er en viktig del av immunforsvaret hos alle pattedyr. Mange sykdommer i immunsystemet er kompliserte med tanke på gener og nedarving. Slik er det for eksempel med mange allergier.

IL genene er IKKE redskap for selektiv arv i dag!

Professor Distl og hans forskergruppe KAN ha funnet to IL gen. Riktignok er antallet undersøkte hunder svært lite, og det har ikke vært gjennomført noen oppfølgingsundersøkelse for å se om noen av de åtte år gamle hundene som ikke hadde IL ved tidspunkt for prøvetaking har fått IL siden. Selv om de ikke får IL i løpet av livet, så er fem hunder altfor få til å konkludere i forhold til resultatet. Vår bekymring går likevel først og fremst på at dersom lundehundeierne og oppdretterne velger å betale for denne undersøkelsen, så vil de kanskje også benytte resultatene som en rettesnor i avl.

Dette må vi unngå, resultatene av undersøkelsen må IKKE benyttes som rettesnor for avl!

La oss gjennomføre et teoretisk eksperiment:

Se for deg at det ikke er bare de to genene Distl har funnet som disponerer for IL, men fem. Hvis jeg da sender prøver til han fra to hunder jeg vil avle på, og resultatet viser at den ene har begge disse IL genene og den andre har ett gen. Da bestemmer jeg meg for å unngå å pare de to ettersom jeg dermed vil – i følge klassisk genetisk teori – doble sykdomsgenene og øke risikoen for at valpene får IL. Så jeg leter meg fram til en annen lundehund som jeg låner for avl. Jeg tar prøver av den også, og heldigvis har den ingen av sykdomsgenene, så jeg bruker den i avl.

Hva har jeg nå oppnådd? Jeg måtte utelukke fra avl en hund som kanskje har mange gode egenskaper som vi gjerne vil ta vare på hos rasen. Det er imidlertid ikke det verste:

Hva med de andre, foreløpig ukjente IL-genene? Husk at i eksempelet så vi for oss at det er ytterligere tre IL-gener til som vi ikke kunne få undersøkt fordi de ikke var kartlagt enda. Det kan tenkes at de tre hundene har disse genene også. Kanskje var den som jeg utelukket fra avl den eneste som IKKE hadde de tre genene. Og enda verre; kanskje de to jeg paret med hverandre, hadde alle de tre genene, begge to? Og kanskje gir ett av disse genene tidligere utbrudd av sykdommen, og et annet av dem et mer alvorlig forløp med økt fare for at hunden dør? Vi kan faktisk ende opp med å konsentrere opp de alvorligste sykdomsgenene samtidig som vi senker den genetiske variasjonen siden flere huner utelukkes fra avl.

En annen fare er at antall mulige kombinasjonen av avlshunder blir kraftig redusert, særlig siden den lave genetiske variasjonen i rasen gjør at sjansen for å finne hunder med få IL-gener enn resten av rasen er svært liten.

For å oppsummere til slutt:

  • Enhver må selvsagt bruke sine penger som en vil – også når det gjelder å betale professor Distls forskning, men Avlsrådet i Norsk Lundehund Klubb fraråder testen slik den foreligger i dag som grunnlag for seleksjon i avl.
  • Hvis de to genene som Distl har funnet faktisk disponerer for IL, må vi uansett regne med at det er mange flere gener som må kartlegges før vi forstår det genetiske bildet for IL.
  • Hvis vi velger ut hunder for avl ut ifra resultatene av professor Distls gentest i dag, risikerer vi faktisk å ØKE forekomsten og alvorlighetsgraden av IL i rasen siden det kan finnes andre og viktigere gener som ikke er funnet enda.
  • Norsk Lundehund Klubb vil gjerne samarbeide med professor Distl – eller enhver annen seriøs forskergruppe – når det gjelder å finne ut av IL. Dersom klubben og forskergruppa kommer fram til en felles forståelse av målsettingene for arbeidet, kan klubben gjerne bidra til å fremskaffe prøver for forskningen.

Det er viktig å huske at:

Norsk Lundehund Klubb ønsker å samarbeide med forskere som planlegges å studere vår rase, og vil gjerne hjelpe til med å fremskaffe prøver så lenge det ikke er til skade eller plage for våre hunder å ta disse prøvene. Våre betingelser for samarbeid er imidlertid klare: Vi ønsker å få informasjon under arbeidet, hvordan det utvikler seg, og hva slags resultat som fremkommer. Her tenker vi IKKE på at klubben skal ha rett på vitenskapelig publisering, men rett og slett av vi skal ha en mulighet til å se at prøvene kommer til nytte og brukes slik hensikten var da de ble tatt, og at resultatene kommer, enten det er gode eller dårlige nyheter. Dette vil gjelde for alle forskere som ønsker å studere rasen.

Det er også verdt å merke seg at våre anbefalinger er på linje med NKKs anbefalinger, som advarer på det sterkeste mot å ta i bruk resultater fra ikke-akkrediterte gentester ved valg av hunder for avl. Det er kjent at flere forskerteam/laboratorier omkring i verden bruker samme metode som Distl – de baserer delvis forskningen sin på betalinger direkte fra hundeiere – nettopp ved slike annonser som Distl har lagt ut på nettet.

 

Parasitten Giardia intestinalis er påvist hos lundehunder flere steder i Norge den siste tida.

Parasitten Giardia finnes over hele verden.  Den er bla påvist hos flere pattedyr, tamme og ville i Norge. Smitten overføres via vann (hvor spredningsstadiet kan overleve lenge) og gjennom avføring fra smittede dyr.

Giardia er en encellet parasitt, en flagellat, som finnes i tarmen.  Den formerer seg ved celledeling og kan oppnå store tettheter i tarmen.  Tarmens immunsystem vil vanligvis slå tilbake en slik infeksjon og voksne, friske hunder vil vanligvis ikke vise tegn på sykdom.  Vanligvis må det foreligge spesielle predisponerende faktorer for at dyra skal bli syke (IL predisponerer muligens, men ikke forsket på dette).

Hovedsymptomet på infeksjon er diare, spesielt lys, illeluktende, fettrik feces med pastøs, halvflytende konsistens, men luftsmerter kan også forekomme. Giardia påvises ved analyse av avføringsprøver. At det nå påvises Giardia i et større omfang kan skyldes at det nå er utviklet en raskere analysemetode enn tidligere. Dette vil medføre økt interesse for og bekymring rundt forekomsten at denne parasitten.

Hos hund brukes to middel til behandling: Panacur og Flagyl. Av disse er Flagyl et medikament som virker spesifikt mot flagellater og amøber. Panacur er mer bredspektret og regnes som mer skånsomt for hunden. Panacur er derfor vanligvis førstevalget i behandling av lundehund. Husk at all medikamentell behandling vil medføre ekstra belastning på tarmens slimhinner.

Om det er reell grunn til bekymring kan kun veterinæren avgjøre. Kontakt din veterinær hvis du mistenker at hunden din er smittet.

Vennlig hilsen

Rita Daverdin (Parasittolog, dr. scient) og Mari Johannessen (cand.med.vet.)

UTDYPNING GIARDIA HOS NORSK LUNDEHUND 13.02.2015

Det er viktig å ta giardiainfeksjoner på alvor. De fleste smittede hunder er likevel symptomfrie. Trolig må det forhold som gjør tarmen mer mottakelig for infeksjon til for at det skal oppstå sykdom. Skade på tarmen som følge av IL kan være et slikt forhold. En kan tenke seg at giardia kan bidra til IL. Dessverre vet vi for lite på dette området. Forekomst av giardia hos lundehund og eventuell symbiose eller kopling mellom giardia og IL ...er høyst interessant og muligens noe vi bør prioritere å se nærmere på fremover.

Bør friske hunder testes og/eller behandles forebyggende? Et prøvesvar gir kun et øyeblikksbilde. Hunden kan være fri for smitte og bli reinfisert på et senere tidspunkt. Hunden kan også være smittet, bli behandlet, og så å bli infisert på nytt igjen.

Behandling: Hunder kan utvikle en viss immunitet mot noen typer innvollsorm. Det at friske hunder som regel ikke viser symptomer på giardia, tyder på at dette også gjelder denne parasitten. All behandling med legemidler kan gi bivirkninger, og overdreven bruk av antiparasittmidler, som panacur, kan bidra til at parasittene vi prøver å bekjempe blir resistente mot midlene.

Dersom giardia blir påvist anbefales det at hunden behandles. Og da bør alle hundene i samme oppdrett/hjem behandles. Det er viktig å beskytte svakere individer mot smitte, også mennesker. Behandling av alle hundene vil også være med på å forhindre at hundene smitter hverandre på nytt. I tillegg kommer forebyggende tiltak som renhold/hygiene.

Det er den enkelte eier som selv må vurdere om de har grunn til å mistenke at hunden deres er smittet av giardia. Men analyse av avføring burde høre med i all utredning av kronisk diare.

Konklusjon: Verdien av å teste eller behandle friske hunder forebyggende er begrenset.

 

Viking Vilja av Strandbo, foto: Gerd Haugen (c)
Viking Vilja av Strandbo, foto: Gerd Haugen ©

Hvordan forer du lundehunden din?

Norsk Lundehund Klubb ønsker å kartlegge hvordan folk forer sine hunder og hvilke erfaringer de har. En komité bestående av Karen Elise Dahlmo og Ellen Brattbakk fra Vefsn på Helgeland vil samordne kartleggingen samarbeid med avlsrådet.

Vi ønsker at flest mulig skal få anledning til å gi informasjon til komiteen. Det er derfor laget et enkelt, elektronisk spørreskjema som du kan fylle ut.

I tillegg kommer vi til å intervjue noen som ikke har anledning til å fylle ut skjemaet. Har du spørsmål eller tips til hvem som bør intervjues, send oss en e-post (Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.) eller ring/send SMS (900 51 420).

Du kan lese mer om prosjektet her.

How do you feed your lundehund?

Norsk Lundehund Klubb is starting a survey of how people feed their dogs and their experiences. The survey will be carried out by a committee of Karen Elise Dahlmo and Ellen Brattbakk, in close cooperation with the breeding council. You may submit your experiences to them by filling in the electronic questionnaire.

Oppdatert 28.02.2015: Dette forskningsprosjektet har dessverre ikke gitt oss resultater. Vi takker alle som har bidratt med å sende inn blodprøver til det beste for lundehunden.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel

Værøytreffet er over og det er viktig å se framover for å få en best mulig utnyttelse av prøvene. For oss på Veterinærhøgskolen vil forskning på IL og andre viktige egenskaper fortsatt stå i sentrum. Så spørsmålet er nå: Hvordan går vi videre for å få en best mulig utnyttelse av prøven til glede og nytte for lundehunden?

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Lundehund-nytt nr 3/09.)

Oppdatert 28.02.2015: Dette forskningsprosjektet har dessverre ikke gitt oss resultater. Vi takker alle som har bidratt med å sende inn blodprøver til det beste for lundehunden.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel

Forsker og genetiker Frode Lingaas har kontaktet Norsk Lundehundklubb og ønsker å gjennomføre en genetisk undersøkelse av rasen. Han har flere problemstilligner han ønsker å jobbe med, men det viktigste er at han leter etter genet for IL. Finner han dette genet, og finner han en genetisk variajson for dette genet hos rasen, vil det kanskje på sikt løse rasens problem med IL. Det er langt fram dit, men det er uhyre viktig arbeid.

Vi må være veldig glade for at Frode Lingaas ønsker å jobbe med Lundehund. Han er utvilsomt den genetikeren i Norge med mest kompetanse på hund, han har forsket på genetikk hos hund i en mannsalder. Han ønsker nå å ta blodprøver av flest mulig lundehunder for å gjøre sin undersøkelse. Når man leter etter ett eller flere sykdomsgener, behøver man mye DNA. Derfor må han ha blod. Det er ikke nok med svaberteknikken som Claudia Melis bruker. Hun kan undersøke slike ting som genetisk variasjon for rasen, for hele rasen og innen familer, men hun kan ikke med den metoden se etter sykdomsgene. Hun kan kanskje fortelle oss om lundehunden er nær beslektet med de andre nordisk spisshundene, eller om der er en helt egen hunde-variant (slik mange lundehundeiere liker å tro?). De to undersøkelsene dreier seg om to ulike problemstillinger.

Styret og avlsrådet i Norsk lundehund klubb går inn for denne saken, og håper at flest mulig kan stille sine hunder til disposisjon for Dyrlegene i Bodø til prøvetaking. Les mer...

Se også styrevedtaket om denne saken. 


ENGLISH: In connection with the upcoming Lundehund-gathering/show at Værøy we would like to use the opportunity to collect blood samples from as many dogs as possible. This may be an important step in the continued research to identify risk factors of IL, and may contribute to results that may benefit the health and well-being of the Lundehund. We are interested in blood samples from as many dogs as possible. Read more...


DEUTSCH: In Verbindung mit dem Lundehundtreffen auf Værøy im Juli möchten wir gerne die Chance nutzen, Blutproben von möglichst vielen der erwachsenen Hunde auf dem Treffen zu nehmen. Dies kann in unserer weiteren Forschung entscheidend dafür sein, die Ursachen der Erkrankung herauszufinden. Wenn uns das gelingt, könnten wir entscheidend dazu beitragen, die Gesundheit und Lebensqualität unserer Lundehunde zu verbessern. Mehr...

Oppdatert 28.02.2015: Dette forskningsprosjektet har dessverre ikke gitt oss resultater. Vi takker alle som har bidratt med å sende inn blodprøver til det beste for lundehunden.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel

Avlsrådet og styret er glade for at det nå pågår en undersøkelse om lundehund og IL ved Norges veterinærhøgskole, og oppfordrer medlemmene til å bidra med blodprøver.

Ingvild Svorkmo Espelien har oppdatert sin artikkel om helsetilstanden hos norsk lundehund, og artikkelen er nå publisert på hjemmesiden og i Lundehund-nytt nr 2/2008, som skal være å finne i postkassen i disse dager.

 

Oppdatert 01.03.2015: Denne artikkelen er gammel og inneholder informasjon vi i dag vet at ikke er helt presis, særlig mtp omfang av IL. Vi henviser til vår helseseksjon her på hjemmesidene for oppdatert informasjon.

Avlsrådet 

Opprinnelig artikkel

Den originale artikkelen ble opprinnelig skrevet i 2007, revidert utgave ble lagt ut i juni 2008.

Verdens mest spesielle hunderase?

Norsk Lundehund er fortsatt en av verdens mer sjeldne hunderaser, og kanskje den mest unike av dem alle. Alle nålevende lundehunder stammer fra et fåtall, beslektede individ. Medlemmene av Norsk Lundehundklubb har hele tiden drevet en planmessig avl for å øke avlsbredden så mye som mulig. Siden alle de opprinnelige hundene var beslektet, har det viktigste målet med avlen vært å kombinere avlshunder på mest mulig varierende vis, slik at vi over tid oppnår nye kombinasjoner av hundenes genetiske materiale. Likevel skal vi være klar over at alle hundene innen rasen er beslektet. Vi kan derfor IKKE snakke om linjer av lundehund.

En av verdens friskeste hunderaser?

Norsk lundehund er en meget frisk og sunn hunderase. Problemer som er kjent fra andre hunderaser, har ikke forekommet eller skapt problemer hos norsk lundehund. Det er ikke registrert hofteleddsdysplasi (HD) eller albueleddsatrose (AD) hos rasen. Verken veterinærer som kjenner rasen, eller Norsk Lundehundklubb, mener at det er behov for å kartlegge disse sykdommene eller lignende skjellettlidelser. Øyesykdommer er heller ikke noe problem på rasen.

Lettstelt og robust

Rasen er meget lettstelt og robust. Den er utrettelig på tur og har ingen problem med å følge meget større hunder over lange distanser. Derfor er den en populær ”maskot” blant hundekjørere. Den har et tydelig og sikkert språk som de store hundene lett forstår, og tåler fint å løpe mil etter mil løse sammen med veltrente sledehunder, det være seg grønlandshunder eller samojedhunder. Den har en pels som tåler kulde og regn bedre enn de fleste hunder, og særlig bedre enn mange andre hunder på samme størrelse.

Seks tær og ujevnt bitt

Norsk Lundehund har en del særegenheter når det gjelder anatomien som ingen andre hunderaser har. Den skal ha seks tær på alle fire ben, og kan bevege skulderledd og nakkeledd betydelig mer enn andre hunder. Dette kom til god hjelp når den arbeidet som hi-hund i lundeura. Bittet er ofte ujevnt og det er ganske vanlig med underbitt, særlig omvendt saksebitt. Det er vanlig at de små premolarene mangler. Dette hemmer på ingen måte hunden og regnes ikke som er feil på rasen. Perfekt saksebitt er sjelden.

Lundehunden kan bli svært gammel

Lundehunden kan bli meget gammel. Mange blir over 12 år, og det er ikke uvanlig å høre om lundehunder som fortsatt er spreke når de har passert 14 år.

Sykdommer hos lundehunden

Selv om norsk lundehund er en svært frisk hund, forekommer det sykdom også hos denne rasen. De sykdommene som ses hos rasen kan delvis knyttes til at alle dagens hunder stammer fra noen få beslektede individ, altså det vi kaller innavlseffekter.

IL (intestinal lymfangiektasi)

Norsk Lundehund har en sykdom som forekommer på anslagsvis 1 av 10 lundehunder i Norge. Dette anslaget er basert på praktisk erfaring da det ikke foreligger statistikk på dette i dag. Norsk Lundehundklubb bruker, etter anbefaling fra Norges Veterinærhøgskole, navnet Intestinal Lymfangiektasi (IL) på sykdommen. Navnet ”lundehundsyken” eller ”lundehunsyndromet” har også vært brukt. Dette navnet er vi ikke så glad for. Veterinærer som ikke kjenner rasen, har hatt en tendens til å diagnostisere lundehundsyken på enhver lundehund som har kommet inn med mage-tarm-symptom, og dermed har en del hunder blitt behandlet feil. Sykdommen er dessuten kjent fra andre hunderaser og helt andre arter enn hund. IL er kjent fra en rekke hunderaser, blant annet Shäfer, Grønlandshund, Grosser Münsterlender, Engelsk setter og tilfeldig i de fleste hunderaser. Sykdommen er kjent fra storfe og forekommer hos mennesker.

Intestinal lymfangiectasi (IL) er en tilstand der lymfesystemene i kroppen og da særlig den delen av lymfesystemet som ligger rundt tarmen, ikke fungerer og blokkes til slik at lymfe lekker fra lymfeårene og ut i tarmen og i omkringliggende vev. Dette kan enten skyldes medfødt unormal utvikling av lymfekarene, resultat av betennelsesreaksjon, eller en svulst. Man har i dag ikke holdepunkt for å si at IL hos lundehund er en medfødt tilstand.

Symptom – kontakt veterinær!

Symptomer på IL hos lundehund er gjerne diaré og oppkast, samt væskeansamlinger i bukhulen eller andre organ, som hjerteposen. Dersom væske ansamles i hjerteposen, vil hunden ikke få diaré og oppkast som de første symptom, men i stedet få symptom på hjertesvikt (akutt syk med gispende pust, blå slimhinner og skjevlinger/ustø gange). I begge tilfelle vil det være svært viktig å komme raskt til veterinær, og like viktig er det å gjøre veterinæren oppmerksom på at hunden kan ha IL. Symptomene kan minne om forgiftning, og forveksles ofte med dette.

Årsaken til at sykdommen oppstår er ikke kjent, men en del faktorer og symptomer som knyttes til sykdommen er kjent. Den syke har en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekarene i tarmen. Lymfesystemet skal frakte overskudd av væske ut fra vev, samt fungere som renseanlegg for bakterier og ved betennelsestilstander. I og omkring tarmen er lymfen melkehvit fordi den suger opp næringsrik væske, med mye fett, fra tarmen. Ved IL svikter denne oppsugingen. Blodet skal inneholde et visst nivå av proteiner inkludert albumin for å fylle sin oppgave med å transportere oksygen og næringsstoffer, samt væske ut til alle vev. Ved IL vil proteinrik og fettrik lymfe blir ikke sugd opp i blodkarene, men lekke ut til tarmen. Denne tilstanden kalles på engelsk for ”proteinloosing enteropati”. Proteintapet fører til økt produksjon av proteiner i leveren og en økt belastning på leveren. Når proteintapet overstiger leverens evne til å produsere nye protein, oppstår proteinmangel i blodet (hypoproteinemi). Det påvirker den osmotiske balansen i blodet, og væske lekker ut i vev og kroppshuler. Dette gjelder særlig bukhulen, som kan bli svært væskefyllt og virke ”stinn” og oppfylt å ta på. Som nevnt får noen hunder også betydelig væskeansamling i hjerteposen eller i brysthulen, noe som medfører en betydelig belastning på hjertet, som igjen kan føre til hjertesvikt om det ikke behandles raskt. Mange hunder med IL får også væskeansamling under huden, noe som gjør at hunden ser fet ut, men den kjennes bløt og svampaktig å ta på.

Som følge av betennelsesreaksjonen i tarmen vil tarmtottene skades. Dette reduserer opptaket fra tarmen ytterligere, væske lekker ut i tarmen og hunden får kraftig, vedvarende, vannaktig diarè. En hund med kronisk IL kan ha diarè og oppkast med sprutbrekninger. Den magres av, pelsen blir stygg. Hunden blir slapp og taper muskelmasse.

Kliniske funn

Hunden bør behandles av veterinær som har erfaring med behandling av lundehunder med IL. Ved blodprøve påvises for lavt innhold av proteiner i blodet. Både albumin og globulin er lave. Hunden har også gjerne for lavt calsium og kolesterol i blodet. Den har redusert mengde hvite blodlegemer (lymfocytter). Calsium tapes over tarmen bundet til albumin, kolesterol blir lavt fordi fett tapes over tarmen og tas dårlig opp.

Årsaker:

Årsaken til at enkelte lundehunder utvikler IL er ikke kjent. Praktisk erfaring fra lundehundeiere tyder på at hunden før sykdomsutbruddet ofte har opplevd en eller annen form for akutt eller kronisk stressbelastning. Eksempel er psykisk stress i hundens miljø. Lundehunder på store kenneler har en lei tendens til å få sykdommen. Dette kan skyldes at hunden må konkurrere mer med sine artsfrender om menneskekontakt og om en god posisjon i flokken. Det kan også skyldes at det blir en økt smittebelastning der så mange hunder ferdes sammen. Enkelte også fått utbrudd av IL i forbindelse med intensiv konkurransevirksomhet, som utstillinger osv. Hunder som har blitt påkjørt, angrepet og skadet av andre hunder eller har vært utsatt for ulykker som hoggormbitt eller lignende får ofte IL kort tid etterpå. Noen har rapportert IL kort tid etter en antibiotika-kur, uten at man kan si noe om at det er antibiotikaen som ga IL. Det kan like godt være infeksjonen hunden fikk antibiotika for, som ga IL.

Fôring av lundehunder

Mange har påpekt at IL kan ha noe med fôring å gjøre. De fleste hundeeiere fôrer i dag sine hunder med tørrfor. Et godt tørrfôr vil normalt fungere godt til en frisk lundehund, men bruk aldri de simpleste tørrfôrmerkene. Vær nøye med å fôre med en fôrtype som har riktig forhold mellom de ulike næringsstoffene i forhold til hundens aktivitetsnivå. En hund som trenes mye fysisk, behøver et fôr med ganske høyt innhold av proteiner og fett. En hund som er veldig rolig, vil ha et lavere behov for proteiner og fett. Er hunden mye ute i kulda på tur, må den ha en viss mengde fett. Ønsker man å fôre med hjemmelaget for, anbefales en diett med lyst kjøtt som kylling og fisk (ikke for mye sei) som viktigste animalske proteinkilder.

Arv

Det er helt klart et arvelig element i forekomst av IL hos lundehund. Dette vet vi fordi norsk lundehund har mer IL enn mange andre raser. Når en finner en opphopning innenfor individ som er nærmere beslektet enn et tilfeldig utvalg av en hundepopulasjon, regnes sykdommen som genetisk betinget. Vi vet derimot ikke noe om hvordan IL arves. Det ser helt klart ut til å være flere gener involvert, ettersom sykdommen inntrer i ulik alder og med varierende symptom, samt i ulik grad hos ulike individ. Det synes også klart at det som arves, er en viss disposisjon for å få sykdommen, ikke selve sykdommen. I tillegg til arv, må det finnes en eller flere miljøfaktorer i hundens levemiljø for at sykdommen skal bryte ut. En slik kombinasjon av arv og miljø kalles gjerne for ”multifaktoriell-polygenetisk”.

Kan vi avle bort IL?

Det er helt klart individuelle forskjeller når det gjelder IL. De aller fleste lundehunder (kanskje så mye som 90% i Norge?) får aldri IL. Dette til tross for at de opplever både psykiske og fysiske belastninger av forskjellig slag. Jeg har gjort flere forsøk på å registrere forekomst av IL og lete etter felles slektninger for å se om det er mer forekomst innen enkelte familier. Disse forsøkene har jeg delvis utført etter tips fra erfarne oppdrettere, som ønsker råd i forhold til avl. Alle mine undersøkelser har vist at hundene med IL forekommer helt tilfeldig og uten noe som helt mønster innen rasen. En undersøkelse av slektskap omkring hunder med IL har likeledes vist at det ikke er mulig å avle bort IL ved å utelukke enkelte hunder fra avl, da alle hundene fortsatt er så nært beslektet at vi i så fall må sjalte ut hele rasen.

IL kan inntreffe når som helst i hundens liv fra den er 4-6 mndr, også hos ganske gamle hunder. Dermed sier det seg selv at IL er svært vanskelig å avle bort. Arvbarhet for IL innen rasen er ikke kjent, og den vil være svært vanskelig å beregne. Dette fordi det kreves et relativt stort antall syke hunder med sikker diagnose for å undersøke det. Det ser også ut til å være et visst ”smittsomt element” i forekomst av IL, da flere oppdrettere har rapportert om utbrudd av IL på flere hunder samtidig, og disse har ikke vært nært beslektet. Selv fikk vi IL på en samojed samtidig med at vi hadde IL på vår ene lundehund, men de øvrige hunder i familien var friske.

IL og genetisk variasjon

IL er en sykdom som er relatert til immunforsvaret. Lymfesystemet er en del av hundens immunforsvar. Vi vet at et godt immunforsvar hos en hunderase betinger en viss grad av genetisk variasjon. Dette betyr at et avlsprogram som reduserer innavl kan redusere forekomst av IL, fordi vi får økt genetisk variasjon slik at immunforsvaret hos rasen blir bedre.

Behandling av lundehunder med IL

Det er svært viktig å kontakte dyrlege om hunden viser noen av de beskrevne symptom. Bruk en veterinær som kjenner rasen. Noen veterinærer vil ønske å påvise IL ved tarmbiopsi. Tarmtottene hos en hund med IL er fylt med melkehvit lymfe, og er dessuten skadet slik at morfologien er endret. GÅ ALDRI MED PÅ TARMBIOPSI! Tarmbiopsi medfører unødig lidelse og stress som følge av inngrepet og kan gjøre hunden mye sykere. Inngrepet er ingen behandling, og helt unødvendig for å stille diagnosen. Tvert imot kan stresset ved inngrepet bli for mye for den syke hunden så den dør. Diagnosen IL stilles ved å måle blodproteiner og eventuelt følge opp med målinger i blod over tid, samt en undersøkelse av hundens generelle helsetilstand. Blodprøver av en lundehund med IL viser helt unormale blodverdier. En veterinær som ikke er kjent med tilstanden kan tro at hunden er døende som følge av organsvikt og foreslå å avlive hunden. Riktig behandling av hunden vil imidlertid normalt gjøre den helt frisk.

Hunden må ha cortison over en kortere eller lengre periode, samt fores med diett over lengre tid. Ofte gis vitamin B-injeksjon (folat) også. Noen får antibiotika for å stoppe infeksjoner som kompliserer sykdommen ytterligere. Tapping av væske i bukhulen kan gi rask bedring dersom hunden er utspent i buken. Vanndrivende medisin og medisin som virker mot diaré, samt midler som demper brekningstendens gis ofte mens hunden er akutt syk. Normalt blir hunden frisk, og de fleste vil kunne gå tilbake til sin normale diett etter en tid. Andre må ha spesielt tilpasset diett i flere år. Noen svært få hunder dør av sykdommen. Dette gjelder særlig hunder som får andre problem i tillegg, som mage -tarminfeksjoner, kreft eller hjertesvikt.

Diett til lundehunder med IL

Dersom hunden får IL, vil det være nødvendig med en diett. En veterinær med kompetanse på sykdommen, vil kunne gi gode råd om dietten. Det er normalt riktig å fore med en diett helt uten tørrfor eller med et spesialtørrfor fra veterinæren fram til sykdommen er under kontroll. En diett bestående av ris, fisk eller kylling og nødvendige sporstoffer, kan anbefales. Mange vil tilsette mineralnæring med tangmel eller lignende. Det er viktig å fore i små, hyppige porsjoner (kanskje bare en teskje per måltid) mens hunden er syk. Dette kan hindre kvalmen og sprutbrekningene. Den må ha rolige stabile forhold og beskyttes mot smitte fra andre hunder. Noen anbefaler tilskudd av johannesbrødkjernemel for å binde mageinnholdet, og tilskudd av algebaserte mineraler for å erstatte mineraltapet fra diareen. Det kan ta lang tid å få hunden frisk, med flere tilbakefall underveis, de fleste blir helt friske og lever et normalt liv siden. Noen hunder er på grensen til å få IL flere ganger, uten å bli alvorlig syke.

Forebygging

Norsk Lundehundklubb gir råd angående forebygging av IL. Det viktigste er at hunden får et godt, stabilt liv hos sine mennesker. Dette er IKKE en rase som egner seg for stort hundehold i kennel. Lundehunden er avhengig av å være nær sin eier og leve sammen med de mennesker den er glad i. Det frarådes også på det sterkeste å kastrere en lundehund, da kastrerte hunder har lettere for å få IL. Dette kan skyldes hormonforandringene etter kastreringen. Det kan også skyldes stress i forhold til selve inngrepet, da vi ofte ser utbrudd av IL kort tid etter kastreringen. En kastrert hannhund gir forvirrende signal til andre hunder, og dette kan øke dens sosiale stress, noe som igjen kan medføre utbrudd av IL.

Man skal ikke overbeskytte hunden. Gi den gjerne litt variasjon i kosten helt fra den er valp, veksle mellom flere typer tørrfor, gi gjerne litt tilleggsfor og tyggebein. La den smake middagsrester, særlig kokt fisk. Det samme gjelder smitte, ikke vær redd for å la hunden leve et normalt hundeliv der den får utforske verden på hunders vis og får hilse på andre hunder. For å få et godt immunforsvar må det være veltrent, men ikke understimulert eller overbelastet.

Hadde lundehundene i Lofoten IL?

Dette spørsmålet får vi fra tid til annen. Vi vet vel egentlig ikke det. Det er grunn til å anta at det var en viss dødelighet på hundene på Værøy. Det fantes ingen veterinær der, og hundene var arbeidsdyr som gjorde nytte for føden. Ble de syke, ble de sikkert stelt så godt det lot seg gjøre, men det døde nok fra tid til annen hunder av sykdom, uten at man vet med sikkerhet av hvilke sykdommer. En ting er sikkert: lundehundene på Værøy ble IKKE foret med tørrfor. De fikk matrester, fiskeslo og forsynte seg sikkert av råtten fisk og sjøldøde fugler eller sau som lå i steinura og i fjæra. Selv i dag er en lundehund som får være mye løs, god til å brødfø seg selv. Min Herkules ble en vår rett og slett fet av å spise vånd (jordrotte) som han fanget rundt gårdens innmark. De gamle fra Værøy har alltid hevdet det samme som vi sier om lundehunden i dag; disse små spisshundene er svært friske og enkle å stelle, og klarer seg selv på det aller meste, om de får husly, omsorg og kjærlighet.

IL og innavl

Dagens lundehundtisper føder lett og er gode mødre. Godt sosialiserte hanner er gode avlere, med sunne drifter. Lundehunden er i dag en rase det er forholdsvis lett å avle på. Norsk lundehund har hatt enkelte symptom på innavlsproblem tidligere. Dette har vist seg i form av små valpekull og problemer med fruktbarhet hos både tisper og hanner. Det har også vært mistanke om dårlig immunforsvar hos enkelte hunder, muligens i forbindelse med IL.

For at lundehunden skal fortsette å være en så frisk rase, må vi også i framtiden avle så bredt som mulig. Det vil si at flest mulig hunder settes i avl. Norsk lundehundklubb oppfordrer derfor alle som har friske tisper til å avle på disse. Eiere av friske hanner oppfordres til å stille disse til disposisjon for avl.

Det frarådes å linjeavle på rasen, og innavlsgraden bør holdes så lav som mulig. Et praktisk råd er at ingen hunder bør finnes to ganger på en fem-generasjons stamtavle. Dette rådet bør også følges hos lundehunder utenfor Norge, ellers vil det være fare for innavldepresjon. Dersom man mangler avlspartner til sin hund, vil det være hjelp å få ved å kontakte Norsk Lundehundklubb eller de respektive lands klubber. Mange oppdrettere er villige til å stille sin avlshanne til disposisjon for tisper i andre land. Avlsrådet for Norsk lundehund i Norge vil være behjelpelig med å formidle kontakt med aktuelle hannhunder så langt råd er.

Lundehunden og dens helse i framtiden

Norges Veterinærhøgskole er Norges fremste eksperter på Norsk Lundehund. I tillegg finnes det gode praktiserende smådyrveterinærer i de større byene, og ved henvendelse kan Norsk lundehundklubb gi råd om de til enhver tid beste veterinærene for vår rase i Norge. Norsk lundehundklubb ønsker å føre videre det forskningsarbeidet som ble startet på Lundehund og IL ved veterinærhøgskolen for flere år siden. Vi ønsker også å foreta en grundigere kartlegging av lundehundens helse i Norge.

Ingvild Svorkmo Espelien er sekretær i avlsrådet for Norsk Lundehund i Norge, genetiker (cand. Scient. i cellebiologi fra NTNU i Trondheim) og lektor i smådyr.

 

Mange hunde-eiere har kanskje fått en e-post med tittelen "Forgiftning av hund" fra venner og bekjente i det siste (se nedenfor). "Vår egen" Ingvild Svorkmo Espelien har kommet med noen kommentarer til denne meldingen, som vi gjengir her.

Oppdatert 01.03.2015: Denne artikkelen er gammel. Vi henviser til vår helseseksjon her på hjemmesidene for oppdatert informasjon, blant annet sidene fòringstips for lundehund og våre sider om IL.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel:

Kan være forløperen til intestinal lymfangiektasi (IL).

Mageproblemer hos hunden tas på alvor øyeblikkelig, og start behandling fra dag 1.

(Tidligere kalt ”lundehundsyndromet”)

Skrevet av Øyvor Kolbjørnsen, Norges Veterinærhøgskole, Fellesavdeling for Patologi og er å finne i boken Hund – avl og helse som er utgitt av Smådyrpraktiserende Veterinærers Forening. (ISBN-82-991649-2-3)

Med tanke på å minske opptreden av mage/tarmsykdommen intestinal lymfangiektasi hos norsk lundehund, og å finne en best mulig behandlingsmåte for syke hunder, er det nødvendig med økt kunnskap om en rekke forhold som er knyttet til denne sykdommen. Institutt for smådyrsjukdommer og Institutt for morfologi, genetikk og akvakultur ved Norges Veterinærhøgskole, samt patologisk avdeling ved Veterinærinstituttet, har i flere år samarbeidet med Norsk Lundehundklubb om dette.

Bør kryptorchide hunder kastreres før de eventuelt blir syke?

Advarsel med bruk av Ivomec for Norsk Lundehund.

Oppdatert 28.02.2015: Dette forskningsprosjektet har dessverre ikke gitt oss resultater. Vi takker alle som har bidratt med å sende inn blodprøver til det beste for lundehunden.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel

Det tidligere omtalte skjemaet for innsending av blodprøver foreligger nå i en litt oppdatert versjon.

Oppdatert 28.02.2015: Dette forskningsprosjektet har dessverre ikke gitt oss resultater. Vi takker alle som har bidratt med å sende inn blodprøver til det beste for lundehunden.

Avlsrådet

Opprinnelig artikkel

Skjema som skal sendes inn sammen med blodprøver i forbindelse med det nylig oppstartede forskningsprosjektet om lundehund og IL er nå lagt ut. Les mer om prosjektet her:

Det er nå bekreftet at en av de norske hundene som ble syke etter utstillingen på Morokulien er infisert med tarmparasitten Giardia.

Helseskjema for Norsk Lundehund

Rapportskjemaet er til bruk for hunder som vi ikke tidligere har fått opplysninger om eller som det er ny informasjon om.

Vi har utarbeidet et spørreskjema som dere kan bruke. Skjemaet som er i PDF format må sendes som brev. Hent skjema

Rapportskjema kan sendes til:

Gro W. Viken
Baksidevegen 320
Sanderud
2647 Sør-Fron