Hjem

Artikkelen er skrevet av Ingvild Espelien og Hanna Gautun – for avlsrådet, og publisert i Lundehund-nytt nr 2 2013.

En forskergruppe ledet av professor Distl ved Universitetet for Veterinærmedisin i Hannover, Tyskland, har lagt ut en annonse på internett der han forteller at gruppen har funnet to gener som kan være assosiert med IL i den delen av DNA molekylet som koder for tarmene. Undersøkelsen er basert på blodprøver fra 12 lundehunder, syv av disse hadde IL og fem hadde ikke fått IL i en alder av åtte år. Den genetiske profilen for disse hundene ble sammenlignet med profilen fra omkring tusen hunder av andre raser.

I annonsen understreker forskerne at det er nødvendig med mer forskning for å identifisere enda bedre genetiske markører for IL. Likevel oppfordrer de hundeeiere til å sende inn blodprøver fra sine hunder, og betale 250 EURO for å få sine hunder undersøkt med tanke på IL gener.

For godt til å være sant?

Det er et ordtak som sier – om noe høres ut til å være for godt til å være sant – så er det nok det…..

Det ville selvfølgelig være svært gode nyheter dersom noen har funnet genene som koder for IL. Da ville vi kanskje kunne avle bort sykdommen – forutsatt, selvsagt, at disse genene varierer hos hundene. Hvis alle lundehundene har IL-genene, er det ingen variasjon og ikke mulig å avle ved å velge bort hunder med sykdomsgener. Vi vet allerede at den genetiske variasjonen hos lundehunden er svært lav – kan vi i det hele tatt forvente at vi har nok genetisk variasjon til å velge ut avlshunder?

IL nedarves sannsynligvis etter et såkalt “multifaktorielt - polygenetisk” mønster

Lundehunder får ofte IL etter at de har vært utsatt for fysisk eller psykisk stress. Vi har i avlsrådet undersøkt om enkelt familier av lundehunden har med forekomst av IL enn andre, eller om det finnes familier som er mer motstandsdyktige mot IL. Det har ikke vært mulig å finne slike forskjeller.

Derimot er det kjent at noen lundehunder får IL tidlig i livet, noen seint, noen ser ut til å tåle mye stressbelastninger uten å få IL, mens andre tåler lite stress før sykdommen bryter ut. Blant de som blir syke, blir noen akutt svært syke, mens noen får et mer kronisk forløp av sykdommen. Noen blir helt friske etter behandling, noen dør, og noen må gå på diett resten av livet. Tidlig behandling hos erfaren veterinær er uansett helt sentralt for hundens videre liv.

Alt dette tyder på at IL er en sykdom som ikke nedarves enkelt, men gjennom det vi kaller for “multifaktoriell – polygenetisk” arv.

Arvegangen for IL er ikke enkel, Mendelsk genetikk….

Genene og arvelovene ble først oppdaget av munken Gregor Mendel (1822-1884) som oppdaget at nedarving av bestemte egenskaper hos erteplanter (!) følger helt bestemte mønster, som i dag kaller Mendels lover om nedarving. Egenskaper som farger på erteblomstene nedarves på en måte som kan beregnes på forhånd. Den samme, forutsigbare genetikken gjelder for flere egenskaper hos hund. Dette gjelder for eksempel pelsfargen. Slike egenskaper nedarves ikke alltid bare ved variasjon i ett gen, det kan være flere, men nedarvingen er likevel ganske enkel og forutsigbar, og mer eller mindre velkjent. Derfor er det mulig å velge ut hunder og planlegge avlen med tanke på slike egenskaper.

Når det gjelder IL, så er ikke nedarvingen så enkel. Det komplekse sykdomsbildet betyr at det sannsynligvis er flere enn ett eller to sykdomsgen involvert. Il er en sykdom som er forbundet med immunsystemet. IL er en forkortelse for intestinal lymfangiektasi, en sykdom i lymfesystemet som omslutter tarmene. Lymfesystemet er en viktig del av immunforsvaret hos alle pattedyr. Mange sykdommer i immunsystemet er kompliserte med tanke på gener og nedarving. Slik er det for eksempel med mange allergier.

IL genene er IKKE redskap for selektiv arv i dag!

Professor Distl og hans forskergruppe KAN ha funnet to IL gen. Riktignok er antallet undersøkte hunder svært lite, og det har ikke vært gjennomført noen oppfølgingsundersøkelse for å se om noen av de åtte år gamle hundene som ikke hadde IL ved tidspunkt for prøvetaking har fått IL siden. Selv om de ikke får IL i løpet av livet, så er fem hunder altfor få til å konkludere i forhold til resultatet. Vår bekymring går likevel først og fremst på at dersom lundehundeierne og oppdretterne velger å betale for denne undersøkelsen, så vil de kanskje også benytte resultatene som en rettesnor i avl.

Dette må vi unngå, resultatene av undersøkelsen må IKKE benyttes som rettesnor for avl!

La oss gjennomføre et teoretisk eksperiment:

Se for deg at det ikke er bare de to genene Distl har funnet som disponerer for IL, men fem. Hvis jeg da sender prøver til han fra to hunder jeg vil avle på, og resultatet viser at den ene har begge disse IL genene og den andre har ett gen. Da bestemmer jeg meg for å unngå å pare de to ettersom jeg dermed vil – i følge klassisk genetisk teori – doble sykdomsgenene og øke risikoen for at valpene får IL. Så jeg leter meg fram til en annen lundehund som jeg låner for avl. Jeg tar prøver av den også, og heldigvis har den ingen av sykdomsgenene, så jeg bruker den i avl.

Hva har jeg nå oppnådd? Jeg måtte utelukke fra avl en hund som kanskje har mange gode egenskaper som vi gjerne vil ta vare på hos rasen. Det er imidlertid ikke det verste:

Hva med de andre, foreløpig ukjente IL-genene? Husk at i eksempelet så vi for oss at det er ytterligere tre IL-gener til som vi ikke kunne få undersøkt fordi de ikke var kartlagt enda. Det kan tenkes at de tre hundene har disse genene også. Kanskje var den som jeg utelukket fra avl den eneste som IKKE hadde de tre genene. Og enda verre; kanskje de to jeg paret med hverandre, hadde alle de tre genene, begge to? Og kanskje gir ett av disse genene tidligere utbrudd av sykdommen, og et annet av dem et mer alvorlig forløp med økt fare for at hunden dør? Vi kan faktisk ende opp med å konsentrere opp de alvorligste sykdomsgenene samtidig som vi senker den genetiske variasjonen siden flere huner utelukkes fra avl.

En annen fare er at antall mulige kombinasjonen av avlshunder blir kraftig redusert, særlig siden den lave genetiske variasjonen i rasen gjør at sjansen for å finne hunder med få IL-gener enn resten av rasen er svært liten.

For å oppsummere til slutt:

  • Enhver må selvsagt bruke sine penger som en vil – også når det gjelder å betale professor Distls forskning, men Avlsrådet i Norsk Lundehund Klubb fraråder testen slik den foreligger i dag som grunnlag for seleksjon i avl.
  • Hvis de to genene som Distl har funnet faktisk disponerer for IL, må vi uansett regne med at det er mange flere gener som må kartlegges før vi forstår det genetiske bildet for IL.
  • Hvis vi velger ut hunder for avl ut ifra resultatene av professor Distls gentest i dag, risikerer vi faktisk å ØKE forekomsten og alvorlighetsgraden av IL i rasen siden det kan finnes andre og viktigere gener som ikke er funnet enda.
  • Norsk Lundehund Klubb vil gjerne samarbeide med professor Distl – eller enhver annen seriøs forskergruppe – når det gjelder å finne ut av IL. Dersom klubben og forskergruppa kommer fram til en felles forståelse av målsettingene for arbeidet, kan klubben gjerne bidra til å fremskaffe prøver for forskningen.

Det er viktig å huske at:

Norsk Lundehund Klubb ønsker å samarbeide med forskere som planlegges å studere vår rase, og vil gjerne hjelpe til med å fremskaffe prøver så lenge det ikke er til skade eller plage for våre hunder å ta disse prøvene. Våre betingelser for samarbeid er imidlertid klare: Vi ønsker å få informasjon under arbeidet, hvordan det utvikler seg, og hva slags resultat som fremkommer. Her tenker vi IKKE på at klubben skal ha rett på vitenskapelig publisering, men rett og slett av vi skal ha en mulighet til å se at prøvene kommer til nytte og brukes slik hensikten var da de ble tatt, og at resultatene kommer, enten det er gode eller dårlige nyheter. Dette vil gjelde for alle forskere som ønsker å studere rasen.

Det er også verdt å merke seg at våre anbefalinger er på linje med NKKs anbefalinger, som advarer på det sterkeste mot å ta i bruk resultater fra ikke-akkrediterte gentester ved valg av hunder for avl. Det er kjent at flere forskerteam/laboratorier omkring i verden bruker samme metode som Distl – de baserer delvis forskningen sin på betalinger direkte fra hundeiere – nettopp ved slike annonser som Distl har lagt ut på nettet.