Hjem

(Tidligere kalt ”lundehundsyndromet”)

Skrevet av Øyvor Kolbjørnsen, Norges Veterinærhøgskole, Fellesavdeling for Patologi og er å finne i boken Hund – avl og helse som er utgitt av Smådyrpraktiserende Veterinærers Forening. (ISBN-82-991649-2-3)

Innledning

Begrepet intestinal lymfangiektasi angir en tilstand der det foreligger en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekar (lymfeårer) i tarmen (intestinal = angår tarmen, lymfangiektasi = utvidelse av lymfekar). Lidelsen ble tidligere kalt "lundehundsyndromet".

Anatomi

I kroppen er det to karsystemer: blodkarsystemet og lymfekarsystemet. Blodkarsystemet består av arterier som leder blodet fra hjertet ut i kroppens vev hvor karene blir tynne og danner et nettverk (kapillærer), og vener som leder blodet tilbake til hjertet. For at blodvæsken skal holde seg i karene er det viktig at blodet inneholder en viss mengde proteiner, og plasmaproteinet albumin er svært viktig i denne sammenhengen. Blodkarsystemet fører oksygen, næringsstoffer og væske ut til kroppens vev via kapillærene og tar med seg en del av væsken og avfallsstoffer tilbake fra vevet. Blodkarene kan imidlertid ikke føre tilbake samme mengde væske som de avleverte til vevet, og det er behov for et drenasjesystem for lede overskuddet av vevsvæske (lymfe) tilbake til blodet. Lymfekarene begynner blindt ute i vevene som tynne lymfekapillærer, forener seg til større lymfekar og tømmer seg til slutt i venene.

Lymfekarene har også en spesiell oppgave i forbindelse med måltider. Etter et måltid vil tarmtottene suge opp næringsstoffer. I hver tarmtott finnes et lymfekapillær som tar opp næringsrik væske, spesielt rik på fett og fører dette til blodet. Lymfen fra tarmen er derfor melkehvit, mens lymfen ellers i kroppen er en fargeløs væske. Lymfen passerer flere lymfeknuter før den tømmes i blodet. Lymfeknutene virker som et renseanlegg og vil så langt det er mulig hindre spredning av f.eks. betennelse før den kommer til blodet.

Sykdom

Intestinal lymfangiektasi kan enten skyldes en medfødt unormal utvikling av lymfekarene, eller være et resultat av betennelse eller svulstprosesser som tetter igjen lymfekarene. Intestinal lymfangiektasi gir seg til kjenne når protein- og fettrik lymfe ikke blir sugd opp i lymfekarene, men lekker ut til tarmen. Kroppens tap av proteiner fører til at leveren danner store mengder nye proteiner. Når proteintapet blir større enn det leveren klarer å produsere, vil det bli underskudd på protein i blodet (hypoproteinemi). For lite protein i blodet vil igjen føre til at mer væske enn normalt lekker ut i vevet fra blodkarene. Fordi lymfekarenes evne til oppsuging og transport av lymfe til blodet er nedsatt, oppstår det væskeopphopning i vev og kroppshuler.

I tarmtottene er lymfekapillærenes evne til å frakte næringsstoffer fra tarmen nedsatt. Dette fører til et redusert næringsopptak, flere partikler samles i tarmen og trekker til seg væske (økt osmotisk trykk), noe som igjen fører til diaré.

Lidelsen fører også til en skade i selve tarmtottene. Cellene som kler tarmtottene (absorptivt epitel med mikrovilli) mister sin evne til å spalte og suge opp næringsstoffer.

Forekomst

Lidelsen er beskrevet hos menneske, storfe og hos hund. Tilstanden kan opptre hos enkelt- individer innen ulike hunderaser, men ikke med samme hyppighet som hos lundehund. Den eksakte forekomsten av lidelsen hos lundehund er ukjent.

Alderen varierer med hensyn til når kliniske symptomer opptrer. Lidelsen opptrer hos begge kjønn.

Symptomer

Diaré forekommer ofte hos hunder med lidelsen, men ikke alle hunder får diarè. Diarèen kan enten være av varig karakter eller den opptrer periodevis. Oppkast, slapphet, avmagring og dårlig pels er andre symptomer som kan forekomme. Dersom proteintapet er stort, vil det bli væskeopphopning spesielt under huden (ødemer) på bakbena, i bukhulen (ascites) eller i brysthulen (hydrothorax. Enkelte hunder blir bleke og uttørrede.

Kliniske funn

Blodprøver viser for lavt innhold av proteiner (hypoproteinemi), der både albumin og globulinverdiene er lave, for lavt kalsium og kolesterolnivå (hypokalsemi og hypokolestrolemi) og nedsatt mengde hvite blodlegemer (lymfocytter). Kalsium tapes i bundet form med albumin over tarmen, og dårlig fettabsorpsjon sammen med tap av fett over tarmen forårsaker lavt kolesterolnivå. Lymfocytter tapes også over tarmen.

Ved uttak av små prøver fra tarmen (tarmbiopsier) vil man kunne se at tarmtottene er fylte med melkehvit lymfe.

Patologi

Ved obduksjon er hundene ofte bleke, med varierende grad av avmagring. I underhuden spesielt langs bakbena og i bukhulen finnes væskeansamling. Forandringene i tarmen er oftest lokalisert til tynntarmen med tydelige fylte lymfekar i tarmtottene og i tarmkrøset. Langs tarmkrøsets tilhefting til tarmen ser en av og til gulhvite små knuter. Leveren kan være lys med en sprø konsistens. Milten er ofte mindre enn normalt. Hos enkelte hunder finnes en fortykkelse i mageslimhinnen.

Ved mikroskpisk vevsundersøkelse av tynntarmen finnes utvidede og tilstoppede lymfekapillærer og lymfekar. I vevet rundt lymfekarene finnes forøkede mengder vevsvæske. Epitelet som kler tarmtottene er ofte skadet. Kjertlene i tarmen er ofte utvidede og inneholder døde celler, betennelsesceller og slim. Ofte kan granulomer (kronisk betennelse med spesielle celletyper) påvises i ulike lag av tarmveggen. Ved bruk av scanning elektron mikroskopi (SEM) kan tarmens oppbygning vises tredimensjonalt. En slik studie viste sammenvokste tarmtotter, ødelagte epitelceller og tarmtotter som hadde sprukket.

Ved undersøkelse av magesekken hos 14 obduserte lundehunder med diagnosen intestinal lymfangiektasi hadde 4 av hundene kreft i magesekken og alle hadde betennelse.

Diagnostisering

Diagnosen baseres på rase, symptomer, kliniske funn, laboratorieundersøkelser og utelukkelse av spesielt nyre og leversvikt. Biopsi fra tarm gir sikker diagnose.

Behandling

Det kliniske bildet kan variere og behandlingen kan variere. Er hunden uttørret, er det viktig at den får væskebehandling. Pasienter med diagnosen intestinal lymfangiektasi bør ha fettfattig kost, rikelig med høyverdige proteiner og adekvat mengde kalorier. Når blodets proteinnivå normaliseres, vil væskeopphopningen gå tilbake og blodsirkulasjonen vil normaliseres. Ved å gi fettfattig kost vil belastningen på lymfekarene avta og dermed også symptomene. Hundens normalvekt må benyttes som utgangspunkt når fôrmengden skal bestemmes. Pasienten trenger ca 55 kcal/kg/dag. Som oftest må den behandles med diett resten av livet, men i enkelte tilfeller kan en gradvis gå over til normal kost.

Her er et eksempel på fôrsammensetninger som er benyttet ved Institutt for smådyrsjukdommer, Norges veterinærhøgskole:

APrescription Diet R/DInneholder lite fett og kan benyttes som grunnfôr.
BCottage cheeseInneholder essensielle aminosyrer og kan gis i tillegg til boksematen.
Kesam
Hardkokt egg
Yoghurt
CRis og poteterBenyttes som karbohydratkilde i hjemmelagde dietter. F.eks 1 del proteiner (b) og 3-4 deler karbohydrater (c)
DCollets spesialdiettPulveret fåes kjøpt på apoteket. Det inneholder essensielle aminosyrer, vitaminer og mineraler og skal blandes ut med vann. Pulveret egner seg meget bra i perioder med oppblomstring av sykdommen. Dietten bør suppleres med mineraler og fettløselige vitaminer.

Den daglige förrasjonen bør fordeles på flere måltider. Erfaring fra Institutt for smådyrssjukdommer er at pasienter som hovedsakelig föres med Prescription Diet R/D med eventuelt bruk av hjemmelaget för som avveksling for pasienten, fungerer bedre enn de som bare baserer seg på hjemmelaget diett.

Pga det fetfattige foret får hundene ved langtidsbehandling lett tørr pels. Forsøksvis kan det benyttes små mengder av Oleum Neutrale som fås kjøpt på apotek. Oleum Neutrale består av spesielle (mellomkjedede) fettsyrer som suges direkte til blodet. De er ikke avhengige av transport via lymfen. Dette fettstoffet vil også være aktuelt å forsøke som kaloritilskudd ved bruk av hjemmelaget diett.

Tapping av ascitesvæske er vanligvis bare aktuelt når væsken trykker på indre organer og derved forårsaker unødig lidelse for dyret. Når proteinnivået øker i blodet, vil væskeansamlingen i buken normalt gå tilbake. Bruk av glukokortikoider (legemidler som demper betennelsesreaksjoner) med gradvis nedtrapping av dosen ved bedring av tilstanden, kan være aktuelt i dårlige perioder. Imidlertid viser ikke alle tilfeller at intestinal lymfangiektasi bedring ved bruk av dette legemiddelet.

I alvorlige tilfeller bør det overveies bruk av antibiotika for å kontrollere eventuelle sekundære infeksjoner og bakteriell overvekst i tarmen.

Vanndrivende midler (diuretika) og stoppende midler (antidiarroika) kan eventuelt brukes i enkelte tilfeller.

Prognose

Hunder som overlever på diettföring kan være klinisk friske i årevis. Fordi det foreligger kroniske endringer i tarmen kan symptomene lett blusse opp dersom dietten avviker fra det tarmen tåler.

Arv

Når det gjelder årsaken til lidelsen hos Lundehund står man uten sikre holdepunkter. En mistenker en arvelig faktor, men arvegangen er ukjent.

Sammendrag

Intestinal lymfangiektasi karakteriseres ved en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekar i tarmen. Tilstanden er den vanligste årsak hos hund til tap av protein over tarmen. (protein-losing enteropathy). I alvorlige tilfeller oppstår hypoproteinemi og væske lekker ut fra blodkar og hopes opp i underhudsvev og kroppshuler. Tarmens evne til å oppta næring svekkes, noe som igjen resulterer i diare, oppkast, avmagring, tørr pels og blekhet (anemi).

Ved diettfôring vil tilstanden som oftest bedre seg.